Norge och homonationalism

Norge firar Pride, den här sommaren med seriöst grepp på temat homonationalism. Klassekampen körde samtidigt temanummer med bra introduktion till frågan (lägger ut text om jag får ok, finns inte på nätet) o nedanstående klarsynta analys utifrån den norska debatten från Reidar Jessen. Långt samtal med publikengagemang på den sköna bokhandeln Eldorado. Jag snackade tillsammans med Reidar och Shoaib Sultan från Antirasistisk Senter. Pride House master Timothy Szlachetko arrangerade och tog bilder.

Från Klassekampen: Homotoleranse med bismak

 Likestillingsminister Solveig Horne og Fremskrittspartiets omfavnelse av homosaken og andre likestillingsideal gjør det nødvendig for venstresiden å tenke nytt om diskriminering.

Horne fortalte nylig til VG at ingen regjering har vært bedre for lhbt-befolkningen, til jubel fra mange i den skeive bevegelsen. Hun viste til regjeringens nye handlingsplan for lhbt og en rapport som hadde kåret Norge til det nest beste landet for skeive. Kontrasten er stor til da hun som nyutnevnt statsråd ble kritisert for skepsis til homoeventyr i barnehagen, mens Fremskrittspartiet fortsatt var motstandere av kjønnsnøytral ekteskapslov. Klassekampen omtalte nylig Anna-Maria Sörbergs bok om homonasjonalisme, som belyser hvordan høyrepopulister plutselig har blitt homotolerante, mens muslimer blir sett på som en trussel mot likestilling. Fremskrittspartiet homopolitiske snuoperasjon må forstås i et slikt perspektiv.

Hornes regjeringskollega Sylvi Listhaug har samtidig frontet en stadig sterkere retorikk mot andre deler av det mangfoldige samfunnet, nemlig norske muslimer og flyktninger. Disse blir fremhevet som trusler mot homofiles rettigheter, noe Horne selv bidro til da hun i forbindelse med Oslo pride i fjor gikk ut i mediene med en særlig oppfordring til innvandrerbefolkningen om å ta avstand fra homofobi. Lederen for hennes eget ungdomsparti, Bjørn Kristian Svendsrud, har på sin side flere ganger advart mot homofobi blant innvandrerungdom. En viktig del av homonasjonalismen er at ”vi” i Vesten er tolerante, mens ”de andre”, altså muslimer og ikke-vestlige samfunn, henger etter.

Jeg var nylig i en forsamling der møteleder innledet høstet anerkjennende blikk da hen fortalte hvor lett det er å glemme den negative situasjonen for homofile i mange andre land, når vi har opplevd en eventyrlig fremgang i Norge. Men hva slags endringer sikter vi til i denne felles enigheten om fremskritt? Et annet eksempel er tankesmien Civitas arrangement i forbindelse med Oslo pride, Norge er et av verdens beste land for homofile: Hvorfor det?. Felles for begge hendelsene er at toleransen tas for gitt, uten at det diskuteres hva det innebærer. Internasjonale holdningsundersøkelser dokumenterer at stadig flere vestlige innbyggere støtter kjønnsnøytrale ekteskap, men viser også at motstanden mot personer som bryter med kjønnsnormer er like stor som før. Det kan virke som at kjønnsnormene er uendret, selv om det har blitt større oppslutning rundt visse symbolsaker. Den overflatiske toleransen er avhengig av majoritetens velvilje, og de undertrykkende normene truer fortsatt i bakgrunnen, slik forfatteren Gerd Brantenberg har advart mot.

Likestillingsidealene som høyresiden omfavner er ifølge Sörberg overflatiske, det holder at man erklærer seg som homotolerant – eller tillater homoeventyr. Det er illustrerende at Horne utroper seg til tidenes homominister, samtidig som hun fikk vedtatt en lov som ifølge juseksperter bygger ned diskrimineringsvernet til både kvinner og minoriteter generelt. Vi glemmer at diskriminering er sammensatt, og at homofile kan være kvinner eller ha annen minoritetsbakgrunn. Regjeringen har strammet inn flyktningpolitikken, bidratt til en hardere retorikk mot minoriteter og økt de økonomiske ulikhetene, men dette blir tilgitt så lenge de omfavner visse symbolsaker.

Den tradisjonelle homobevegelsen har ifølge transaktivisten og jusprofessoren Dean Spade de siste tiårene omfavnet rettighetsperspektivet. Populære tiltak har vært lover mot hatkriminalitet, formell adgang til militæret og kjønnsnøytral ekteskapslov. Rettigheter kan være viktige verktøy for den enkelte, men løfter ofte kun de mest privilegerte. Det er dessuten svært vanskelig å bevise at diskriminering har funnet sted, og rettigheter kan slik gi et feilaktig inntrykk av at minoriteter ikke lenger blir forskjellsbehandlet. Både rapporten som Horne støtter seg på når hun utroper seg selv til tidenes beste homominister og hennes nye handlingsplan er i stor grad basert på rettigheter, uten å ta innover seg mer dyptgripende samfunnsendringer. Horne foreslår for eksempel arbeid mot diskriminering på arbeidsplassen, samtidig som hennes egen regjering har svekket stillingsvernet generelt. Et sentralt poeng for Spade er at det overdrevne fokuset på rettigheter overser hvordan diskriminering henger sammen med andre forhold, og gjør det slik mulig for høyresiden å omfavne likestilling.

Sörberg oppfordrer til å kombinere et identitetspolitisk blikk for hvordan mennesker kan leve og uttrykke seg friest mulig med økonomisk omfordeling. Det er en fare for at et likestillingsprosjekt som frikobles økonomiske forhold står i fare for å bli et individualistisk selvrealiseringsprosjekt. Denne innsikten er viktig for å hindre at en overflatisk likestillingspolitikk blir brukt til å sette minoriteter opp mot hverandre. I tillegg viser den homonasjonalistiske vendingen hvor innholdsløs vår felles forståelse av diskriminering har blitt, og gjør det nødvendig å klargjøre hva venstresiden konkret mener med visjoner om mangfold og likestilling.

Reidar Jessen

 

Kommentera

Fyll i dina uppgifter nedan eller klicka på en ikon för att logga in:

WordPress.com Logo

Du kommenterar med ditt WordPress.com-konto. Logga ut /  Ändra )

Google-foto

Du kommenterar med ditt Google-konto. Logga ut /  Ändra )

Twitter-bild

Du kommenterar med ditt Twitter-konto. Logga ut /  Ändra )

Facebook-foto

Du kommenterar med ditt Facebook-konto. Logga ut /  Ändra )

Ansluter till %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.